England fikk en smakebit på hvordan livet etter Adil Rashid vil bli i sin sensommerserie mot Sri Lanka. Overraskende nok, gitt hvor lenge Rashids pensjonering har blitt behandlet som dommedag, gikk livet videre, og England vant serien.
Det betyr ikke at man skal bagatellisere den viktige rollen Rashid har spilt for England det siste tiåret, eller at pensjoneringen hans, når den til slutt kommer, ikke vil by på utfordringer. Ingen spiller har tatt flere wickets for England i T20I enn Rashid, og han nærmer seg raskt Jimmy Andersons rekord i 50-overs-formatet. Med 153 T20I-kamper er den neste mest erfarne spinneren i Englands angrep etter Rashid Liam Dawson, som har spilt 39.
England kunne i stor grad stole på sine hurtigbowlere i ODI-serien der Rashid var borte, og selv bowlet han bare sju overs i T20I-serien over tre kamper. Lyspunktet var at Will Jacks ble den syvende engelske spinneren som tok en ODI-femwicket, noe Rashid har gjort to ganger.
Et stort hull å fylle
Bekymringen rundt livet etter Rashid skyldes i hovedsak mangelen på spesialiserte leggspinnere som kommer etter ham. Det er derfor det har blitt lagt så mye tro på Rehan Ahmed helt siden han var tenåring, til tross for at det har vært lite substans som rettferdiggjør den troen. Mot Sri Lanka fikk Rehan sin første reelle sjanse til å vise at han var et godt valg som Rashids etterfølger. I stedet tydeliggjorde han hvor annerledes Englands hvitballag må se ut når Rashid ikke lenger er med, uten den pålitelige og alltid tilstedeværende kilden til overs og wickets.
Ordet er «annerledes». Rashids arbeidsmetode skiller seg fra de fleste andre leggspinnere i internasjonal cricket i dag. Under T20-VM tidligere i år kastet Rashid flere leveranser under 80 km/t enn noen annen spinner. Han kastet også lengre enn sine jevnaldrende, noe som gjorde at han kunne få den karakteristiske sene dippen etter å ha lokket battermannen med seg. Og hvis den sene dippen ikke fanger battermannen, gjør den raskere ballen det. Viktigst av alt: ingen spinnbowler i turneringen tok flere wickets til lavere økonomi.
Sammenlignet med Englands andre spinnere finnes ikke bare ingen med Rashids kvalitet, men heller ingen som bowler på samme måte som ham. Rehan bowler betydelig raskere enn Rashid og skaper ikke den samme dippen. «De fleste leggspinnere rundt om i verden de siste seks-syv årene har hatt suksess ved å gjøre det motsatte av det Rashid gjør, og bowle raskere rett på stumpene», sa Rehan tidligere i år. «Men at han gjør det [bowler langsomt] og er så modig og får det riktig det meste av tiden, er utrolig.»
Alderen er ikke en skillelinje
Noe av Rashids egenart har blitt beskyttet av den annerledes veien han har gått sammenlignet med andre leggspinnere som har tjent sin formue på mysteriespinn rundt om i verden. Rashid har derimot spilt relativt lite T20-franchisecricket. I løpet av det siste året har hans opptredener utenfor England vært begrenset til The Hundred og en tre uker lang periode i ILT20, i et gap i den engelske hvitballkalenderen under The Ashes. Kanskje har den begrensede cricketen han spiller utenfor landslagsforpliktelsene gjort at han har kunnet fortsette å spille mens han nærmer seg 40-årsdagen, nå 38 år gammel.
Aldersmilepæler fungerer dessuten sjelden som skarpe sluttpunkter for spinnere, slik de gjør i andre spesialiseringer. Imran Tahir er 47 år og fortsetter å bli kjøpt jevnlig på franchise-auksjoner. Mohammad Nabi spiller fortsatt for Afghanistan i en alder av 41, og Sikandar Raza tilbrakte 40-årsdagen sin øverst på ICCs T20I-rangering for allrounder i april i fjor. Selv om slutten på VM-syklusen 2023–27 på mange måter har gjort arbeidet med å planlegge etterfølgeren til Rashid mer presserende, er det ikke utenkelig at Rashid fortsatt kan ta wickets for England i VM 2031.
Alder og modenhet gir også fordeler som Englands yngre spinnere sliter med å nå, og som de altfor ofte blir kastet ut før de har nådd dem, mens de fortsatt er i begynnelsen eller midten av 20-årene. I et intervju med Cricinfo tidligere i år sa Rashid: «Du vet i den alderen at noen ting går din vei, og andre ikke. Jeg tror også at du tenker klarere på hvordan du tilpasser deg en situasjon og hva som kreves i akkurat dette øyeblikket, på denne banen. Alt dette kommer, noe du kanskje ikke vet når du er yngre.»
Svaret er allerede her
På en måte har England likevel allerede funnet svaret på hva som kommer etter Rashid.
Der det har vært mangel på spinnere i alle formater, har spinnende allrounder fylt hullene i Englands lag og tatt en større rolle med ballen. Ingen bowler har kastet flere overs for England i ODI-er i år enn Will Jacks. Batting-allrounderen James Coles ble tatt ut i Englands ODI-tropp til den kommende tresidige turneringen i Pakistan, mens Mason Crane fikk vente ni år på å bli tatt inn igjen, sammenfallende med en glimrende innenlandssesong med battingen. Appellen til Rehan har vært knyttet til hans antatte allsidighet, og han har derfor åpnet battingen for England to ganger i ODI-er.
Ingenting viser i hvilken grad Rashids kvalitet og lange karriere er en anomali, like tydelig som Englands jakt på å erstatte ham, eller hvor langt i forveien de startet letingen. Det finnes likevel ingen høyere ros enn dette: når Rashid til slutt trekker seg, vil England ha måttet fullstendig omforme måten de spiller hvitballcricket på.
